En hyllest til mannen

hotlist \| hotlist2 \| 100 tanker \| forum
personlig \| gjestebok/guestbook		09.04.2004
Observasjoner		Last updated: 13.12.2008
	Say what bad things you want about sinful living - but it is educating Hjalmar Bergman

100 TANKER...

Tankespinn

Det foregår stort sett noe mellom ørene, men jeg er ikke helt sikker på om alt er like bra.

Innimellom er det ganske nyttige ting som skjer der inne, mens andre ganger er det nesten så jeg kan bli skremt over hva det er mulig å ha der inne.

Det er ikke det at det er farlig å bruke hodet, for skal jeg tro de gamle, er det noe jeg under hele oppveksten ble oppfordret til å bruke mer.
Men, det er kanskje noen men...?

Det er innlysende at hoder som har tenkt seg igjennom de vanligste tingene, - sånne praktiske saker som man gjerne lærer ved å prøve og feile en del, eller kanskje til og med har lest seg til, kanskje begynner å tenke på litt andre saker.
I tillegg er jo mennesker generelt relativt nysgjerrige, og undrer seg blant annet over hva som er meningen med livet, som om det er innlysende at dét er en liksom..?
Eller kanskje de forsøker å finne meningen med andre ting, som det heller kanskje ikke er så store meningen med... Tilfeldigheter, for eksempel.
Det er kanskje grenser for hvor lenge man kan bruke tid på å filosofere over om det finnes tilfeldigheter, - men innimellom er det noe som i hvert fall hodet mitt surrer med.

Det er jo sånn at i det samme jeg gir en tilfeldighet en mening, og ikke gjør den til en tilfeldighet lenger, så går jeg inn i en annen diskusjon; Spørsmålet om hvor vidt det er en mening med livet eller ikke, - og / eller kanskje? - om denne meningen er bestemt på forhånd.
En hver vil vel kunne si seg enig i at alt ikke er forhåndsprogrammert, - men så var det de store tingene da...?

Men sånt gjør at jeg liksom har nok å gjøre oppe i hodet mitt innimellom.
Som om det er noen mening i å bruke opp det stakkarslige blunket av tid av evigheten som jeg har fått av et liv her på kloden, til noe sånt...

Evighet i seg selv, er jo minst like spennende å bruke hodet på. Ikke det at jeg noensinne kommer til å skjønne at det aldri har vært en begynnelse, og heller aldri kommer en slutt, - men det er jo ganske spennende å utfordre hodet.
Litt gal kan man jo ... bli?
Og dersom det blir for mye av det gode, så kan jeg jo sped på med litt av The Big Bang eller en eller annen gud. For om ikke annet, så kunne jo det indikere en slags begynnelse?
Eller kanskje enda bedre, - jeg kan finne noe annet å bruke hodet på.

Men innimellom tillater jeg meg å tenke de tankene som kommer, selv om de gjør at jeg forvirrer hverdagen, og gjør det å fylle kjøleskapet eller vaske litt tøy fullstendig meningsløst.

Det var en klok mann som sa til meg at - dersom alt i utgangspunktet er helt meningsløst, så har man virkelig fått noe å leve for. Jeg skjønte det ikke akkurat med det samme. Men det er vel egentlig innlysende; Nærmere Alf Prøysens blanke ark og fargestifter kan man vel ikke komme?
Men det å være fullstendig herre over hva man vil fylle livet sitt med, er liksom litt mer enn en dagligdags utfordring.
Så sånn er det altså ikke. De tilsynelatende meningene står i kø fra vi blir født...

Livet vårt er ikke en gang gitt et millisekund av evigheten, men vi går rundt her som om vi skulle leve evig. Vi kaster bort tiden vår på å lese om alle dem som har brukt tiden sin på andre dumme ting, setter normer for hvordan tingene bør være, hvordan man best kler og ter seg, - og til og med såpass "sært", at det er bare de som gidder å bruke tid og ressurser på slikt, som er innenfor når det gjelder alt sammen.

Vi er rare.

Barn utenfor ekteskapet

Skilsmissetanker

Uten utdannelse - uten mål?

Kjærlighet og sånn

Hva skal man få ut av livet?

Voksen med rynker og sånn

Hårhygiene

Prevensjon?

En tanke om gamle damer & unge menn

Observasjoner

Tankespinn

Verdier

Kjerring

Men vi finner mening i det. Alt sammen. I hvert fall dersom vi ikke tenker så langt.
Men så gjør vi plutselig det...

Og da er plutselig medmenneskelighet, omsorg og følelser det store.
Følelser som i å elske, være sint, føle urettferdighet og sorg. Og hva i all verden er det for noe?
For mens vi holder på med all følingen, løper til butikken og kjøper riktig type tøy, og håndhilser på de som skal håndhilses på, og føder et korrekt antall barn, - så utvikler vi oss teknisk, og bygger vi datamaskiner.
Det optimale oss.
Og vi bruker mer og mer tid sammen med den nye bestevennen vår. En maskin.
Mange av oss blir fortvilede når den er syk, for hva kan vi gjøre uten?
Og hva er det som er så behagelig med denne maskinen?
Det innlysende; den er optimalt logisk, "husker" bedre enn oss, gjenforteller korrekt, farer aldri med så mye som en hvit løgn, selv om den skulle ha "en dårlig dag", og hvorfor? Den har ikke følelser!

Det forvirrende med alle tankene mine, er jo at det gir meg en mengde med følelser. Følelser som jeg ikke en gang alltid er sikker på hvordan jeg skal forholde meg til.
Og som om dét ikke er nok, så er det til tider mennesker rundt meg som er nødt til å forholde seg til de banale følelsene jeg får, fordi hodet mitt har surret litt rundt på egenhånd. Og de har jo også følelser.

Er det rart det kan bli problemer?

Er det rart at folk tidvis går rundt som frustrerte små vesener, og leter etter en eller annen mening å hvile seg litt på?
Ikke bare har vi vanvittig lite tid på denne kloden, men vi klarer ikke en gang å bare ha det bra i denne stakkede stunden!

Vi er laget sånn at vi liksom må ha det vanskelig, for å kunne glede oss over at vi har det bra, må ha nedturer for å sette pris på oppturene, og bruker vanvittig med tid på å jakte på de gode følelsene. Hva er det med oss?
Er det virkelig optimalt å ha følelser, - eller er den nye lekekameraten vi har bygd det optimale, - fremtidige oss?

Og hvor havner menneskeheten? Hvordan lever vi om hundre år? Er vi fremdeles mann og kvinne da? Eller har vi smeltet sammen til et tvekjønnet misfoster, slik det ser ut som om vi jobber livet av oss for å få til nå?
Vi trenger jo snart verken å bli svangre eller å føde lenger. Så hva skal vi med to kjønn, tiltrekning, de følelsene, og forplantningsritualene da?
Er det derfor vi er så sexfikserte nå?, - fordi vi er redde for å miste det... til ingenting?
Man er jo som oftest mest opptatt av det man holder på å miste...

Jeg bare tenker....

______________________________________