snart 45

kvinnen.com 100 tanker kjærlighet barna mine personlig dikt overtro


Love is blind; friendship closes its eyes. - Unknown	.

	02.05.04
Tanker fra "snart 45"
Jeg leste "Snart 43", og lurer egentlig litt på om det virkelig har gått 2 år. Det er nesten sånn at det ikke kan være mulig. 2 uker, hadde jeg kanskje foreslått, dersom jeg ikke hadde visst bedre, - og med hånden på hjertet - jeg kunne ønske at jeg ikke gjorde det... Det er ikke annet enn tiden som har gått, som utgjør forskjellen. Skremmende i seg selv, egentlig. For det vil jo si at det har vært utrolig lite utvikling å spore her... Kan jeg skrive det? :) De blandete følelsene av å være barn og voksen på en gang, har av en eller annen idiotisk grunn ikke forandret seg. Jeg irriterer meg kanskje bare mer over at det er sånn.. Jeg er fremdeles full av savn, forhåpninger, lengsler, glede, opprømthet og årvåkenhet, men jeg er kanskje ikke fullt så ydmyk.. Men jeg er trett. Jeg har ikke sovet i natt. Jeg vet fremdeles ikke om jeg er alene om å ha hodet fullt av følelser fra alle deler av hodet på én gang: Men om det skulle ha vært en million andre som har det slik, så hjelper det ikke meg i det hele tatt... Musikken som er valgt for denne anledningen, er skremmende lik 2002, dog med et annet fortegn :) Englesias' "I'm not in love" går om og om igjen. Det er vel det ydmyke som har forlatt meg, og det indoktrinerende som jeg lar forsøke overta.. "Nobody wants to be lonely", som surret og gikk for 2 år siden, er vel litt... trist? Jeg blir forbanna når jeg blir trist nå. Det er liksom på tide å være gammel nok til å ikke gråte, når jeg likevel aldri får... Uansett.. Teksten fra 2002 gjelder like sterkt, selv om sangteksten er annerledes.. Jeg vet at det ikke er sant. Og at det er konsekvensene eller bakenforliggende årsaker til at det er sånn, er i grunnen uinteressant. Teksten henger i luften fra et tidligere liv, og gjør lengselen sårbar. Godt over halvveis i livet er det fremdeles patetisk å være 14 i hodet.. Men store deler av meg har ikke kommet stort lenger. Det er like sant som i 2002. Selv om noe mer av meg kanskje har rukket å bli 18... Litt må ha skjedd, likevel... Dersom det er en trøst, kan jeg fortelle at det er fremdeles ikke lett for meg heller! Men jeg evner i hvert fall å være meg! :)	Alle mine "burde vite bedre", og drømmene om at "i morgen er alt som før" finnes, selv om de blir vagere og vagere. Dessuten er jeg ikke fullt så sikker på om det er sånn jeg virkelig vil ha det, lenger, heller. Det nye er jo nytt, og kanskje bedre?! Følelsene mine hopper fremdeles elegant over både fortid og fremtid, og gir skylapper og tåkesyn, bankende hjerte, og gjør at jeg er i stand til å gjøre uendelig store feil, - feil som ikke kan taes tilbake, omgjøres eller viskes ut, men som jeg må stå til rette for og ta konsekvensene av. Men det er nesten lettere å bare være i dem, fremfor å styre dem. Styringen blir det bare tull av likevel Og hva er bedre enn gode følelser? Og fremdeles! Det å være voksen er å glemme denne etterpåklokskapen... Minner man seg selv og andre på at man vet bedre i etterkant, har man på en måte bitt seg selv i halen... Jeg bør vite på forhånd, men gjør det ikke. Og det får ikke hjelpe at det er utilgivelig å ha gjort feil. Alle gjør jo det i blant. Selv voksne. Jeg får trøste meg med at "noen blir aldri voksne...", dersom jeg skulle ha behov for trøst, og heller slutt å ta meg selv så vanvittig høytidelig. Det er jo egentlig bare slitsomt i lengden, uansett. Jeg sporer håp. Jeg har innfunnet meg med at jeg er meg. At følelser er noe jeg vanskelig kan velge bort, til tross for at jeg både har logikk og tanker. Følelsene seirer. Sånn er det bare. På tross av alderen. Og jeg tror kanskje ikke det kommer til å forandre seg, selv om jeg lever myyye lenger. Jeg tror at den dagen jeg har klart å legge følelsene under fornuftens og logikkens harde hender, så visner jeg. Og dersom dét er å være voksen, så fri og bevare meg for noe sånt :) Jeg nærmer meg halvveis til 90, og ønsker meg fremdeles mer av de altoppslukende øyeblikkene... Logisk sett burde jeg fremdeles ha en god sjanse på å få oppleve flere av dem... Fornuftmessig sett burde jeg bures inne i et kloster, sånn at det kan bli "folk" av meg.. hehe.. Men, følelser er kulere :)