|
Hva skal til for at et forhold skal vare? 40 år - og jeg har aldri hatt det bedre
|
|
kjærlighet og sånn | forum | tanker | skilsmisse | 100 tanker | dikt | index |
|
 |
|
|
Ny epoke |
|
|
Kalenderen
viser at det er sommer. Årets beste årstid. Men inne i meg er det bare
én virkelighet som eksisterer. Virkeligheten som er full av følelsene
ved å være forlatt. Man skulle tro at en anselig alder (44!) hadde gitt litt mer å ta det vonde med, men sånn er det visst ikke for alle. Følelser vokser de også. Og når følelsene forblir store når man har passert 14, erfaringer og logikk har eliminert alt som kan elimineres, og gode tanker har vannet ut det vonde som kan vannes ut, - så er det vonde som sitter igjen knusende. Logikk funker ikke på sånt. Ikke tårer heller. Ja, ja. Man vet at man kommer seg videre. Man overlever. Selvfølgelig. Det er bare at livet plutselig føles annerledes å leve, og man vet at livet som gjenstår blir helt annerledes enn det det har vært. Og minnene man har er minner, som aldri vil kunne varmes opp av nåtid igjen. Ugjenkalleligheten er umenneskelig å ta inn over seg.
|
Det er innlysende at livet ikke er filla verdt uten følelser. Men når forhold opphører, og mannen man har hatt som en del av livet i noen år velger å forsvinne, så åpner det for ideen om slutte å knytte seg til noen igjen. Uten forhold slipper man jo unna nedturen når det er over. Uten mennesker å bry seg om, slipper man å ha det vondt når man mister dem. Jeg tror aldri man kan bli så gammel og klok at det ikke gjør vondt..
Men er det klokt å lukke døren, og bare holde seg for seg selv? Å skyve bort muligheten for å bli forlatt er like dødt som feigt. Å lengte etter det som gjør livet verdt å leve... er tøft :) Jeg gjør det... :)
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
