kvinnen.com

Hurra! jeg er kvinne!

100 tanker

Hurra for tankene!

Tankespinn

Frustrert kjerring

Hva skal til for at et forhold skal vare?

Skilsmissetanker

Når er det på tide å gå?

Barn utenfor ekteskapet

40 år - og jeg har aldri hatt det bedre

Hva skal man få ut av livet?

 

Dikt

Erfaring

Observasjoner

 

Om å være

Takknemlig

 

Voksen med rynker og sånt

Uten utdannelse - uten mål?

 

Kjærlighet og sånn

Snart 43...

Ny epoke

Snart 45 !

En hyllest til mannen

 

Hotlist - linker

Hotlist - kvinnesider!

Kurs for kvinner?

 

Overtro

 

Min side :)

Hva lever jeg av?

Jeg er en egoist

Eksponering

Hårhygiene

Ta meg bort

Slutte å røyke?

Askeladden

 

 

kvinnen.com  forum  |  personlig  |  overtro  |  dikt  |  tanker  |  visste du? | tankespinn

3. april 2005


Last updated:13.12.2008 13:30
 

Hvorfor henge seg opp i bagateller når det finnes trær? Card reading

Ask your soulmate question

Om å være   

Jeg regner med at alle som bruker litt tid til å tenke hva de er, sånn i forhold til hvem de skulle ha vært inne i eget hode i forhold til omgivelsene sine og i forhold til de forventninger alt fra ens egne barn til samfunnet har til en, innimellom får problemer med å føle seg tilstrekkelig.

Det er kanskje når man gir opp å tekkes og tilfredsstille alle at man begynner å finne den indre roen som tilskrives oss over førti, som så mange bruker tid på å skrive varmt om?
Jeg aner ikke. 
Men jeg er helt sikker på at dersom man bruker opp tiden sin med å forsøke og gjøre alle til lags, så får man problemer. 

Jeg var tidlig, dersom tolv er tidlig, i opposisjon mot å være det som ble forventet. Det sårbare ble forseglet med trass, og behovet for nærhet ble byttet ut med bråkjeftet avvisning. Det er vel slik at dersom man ikke kan få, så finner man noe oppe i hodet sitt som sier at man ikke trenger. 
Og så er det nok sånn at når man ikke er erfaringsklok, så overlever man med instinkt.

Og så lever man livet sitt. Som barn, som tenåring, som en spire som forventes å gro til etter andres hoder, ofte helt uavhengig av hva man har i seg av evner og drømmer. 
Foresatte forventer, skolen forventer, samfunnet forventer, og venner forventer, - selv om de oftest forventer helt andre ting.
Drømmene mine ble avblåst av far; jeg hadde drømmer man ikke kunne leve av. 
Jeg forventet ikke, og ga drømmene til en gud som forsvant på veien. 

Så er man. Og helt uavhengig av hva man er og gjør, så går livet. Helt uavhengig av hvor mange man klarer å tilfredsstille også. Og så er i hvert fall jeg så teit at jeg kommer på at jeg kan sette meg ned å resonnere over det hele. 
Jeg er ikke sikker på hva det er godt for...

Som aleneforsørger til fire store barn, som det er umulig og sikkert ikke så lurt å tilfredsstille til en hver tid heller, har jeg etter en haug med år med fri hver annen lørdag, fått tilbake friheten. 
Følelsen av at jeg ikke lenger er til fordi jeg har barn, er med andre ord byttet ut med at jeg er minst like mye til i kraft av mitt eget liv med bare meg. Og sånt gjør mye med mange av de tingene man har oppe i hodet. Man er meg...

Jeg er. Jeg savner. Jeg nyter. Jeg opplever og reflekterer tidvis, sikkert uten å bli klokere, - men jeg gjør det likevel...

Og så jeg er kvinne. Og det å være plassert i en kjønnsbås har til tider vekket følelser i meg, som jeg garantert ikke har vært alene om å ha. 
Jeg har vært en av mange i denne båsen som synes at de andre, de sinte, kanskje ikke helt har skjønt det. Og jeg er ikke sikker på om jeg synes at det er lurt å definere hva dét er.

Barn utenfor ekteskapet

Skilsmissetanker

Uten utdannelse - uten mål?

Kjærlighet og sånn

Hva skal man få ut av livet?

Voksen med rynker og sånn

En tanke om gamle damer & unge menn


Heeeyyyy!  BESTILL TUREN NÅ!!



 
Jeg vil elske og ikke krige, for å si det enkelt. Og for å bli banal, vil jeg legge til at det betyr at jeg vil være elskbar og ikke hatefull.

Noen mennesker er ikke på denne kloden for annet enn for utviklingens skyld, - uten at jeg egentlig er riktig sikker på hva vi skal med den. La meg legge til at jeg ikke er riktig sikker på hva menneskene gjør på jorden i samme slengen, slik at perspektivet blir korrekt...
Men det er altså disse, de som kommer i historiebøkene og utgjør de store utviklingsvendepunktene, som ofte er de sinte.
Jeg er en av de andre, som lever i det utviklede..

Jeg har vært sint, og er innimellom sint. Mest på det urettferdige. Ikke det SV-urettferdige som sier at det er urettferdig at alle ikke har like mye, men på det virkelige urettferdige; det at de som jobber mye blir fratatt det de har jobbet inn, for å subsidiere alle dem som ikke gidder.
Men jeg blir lei av alle dem som ikke skjønner at dersom man fortsetter å flå alle som jobber, så slutter vi med det.
Og jeg blir trist av hver nye regel som fratar meg evnen til å tenke og å gjøre det som faller meg naturlig...

Og så blir jeg så sint at jeg blir uvel, på dem som tar seg til rette med psykisk og fysisk vold.

Men jeg er. Jeg har friske barn, og føler at jeg også er frisk (det får holde!), og jeg har nok mat i kjøleskapet til å ha begynt og savne kjærligheten...