Det er kanskje når man gir opp å tekkes og tilfredsstille alle at man begynner å finne den indre roen som tilskrives oss over førti, som så mange bruker tid på å skrive varmt om?
Jeg aner ikke. 
Men jeg er helt sikker på at dersom man bruker opp tiden sin med å forsøke og gjøre alle til lags, så får man problemer. 

Jeg var tidlig, dersom tolv er tidlig, i opposisjon mot å være det som ble forventet. Det sårbare ble forseglet med trass, og behovet for nærhet ble byttet ut med bråkjeftet avvisning. Det er vel slik at dersom man ikke kan få, så finner man noe oppe i hodet sitt som sier at man ikke trenger. 
Og så er det nok sånn at når man ikke er erfaringsklok, så overlever man med instinkt.

Og så lever man livet sitt. Som barn, som tenåring, som en spire som forventes å gro til etter andres hoder, ofte helt uavhengig av hva man har i seg av evner og drømmer. 
Foresatte forventer, skolen forventer, samfunnet forventer, og venner forventer, - selv om de oftest forventer helt andre ting.
Drømmene mine ble avblåst av far; jeg hadde drømmer man ikke kunne leve av. 
Jeg forventet ikke, og ga drømmene til en gud som forsvant på veien. 

Så er man. Og helt uavhengig av hva man er og gjør, så går livet. Helt uavhengig av hvor mange man klarer å tilfredsstille også. Og så er i hvert fall jeg så teit at jeg kommer på at jeg kan sette meg ned å resonnere over det hele. 
Jeg er ikke sikker på hva det er godt for...

Som aleneforsørger til fire store barn, som det er umulig og sikkert ikke så lurt å tilfredsstille til en hver tid heller, har jeg etter en haug med år med fri hver annen lørdag, fått tilbake friheten. 
Følelsen av at jeg ikke lenger er til fordi jeg har barn, er med andre ord byttet ut med at jeg er minst like mye til i kraft av mitt eget liv med bare meg. Og sånt gjør mye med mange av de tingene man har oppe i hodet. Man er meg...

Jeg er. Jeg savner. Jeg nyter. Jeg opplever og reflekterer tidvis, sikkert uten å bli klokere, - men jeg gjør det likevel...

Noen mennesker er ikke på denne kloden for annet enn for utviklingens skyld, - uten at jeg egentlig er riktig sikker på hva vi skal med den. La meg legge til at jeg ikke er riktig sikker på hva menneskene gjør på jorden i samme slengen, slik at perspektivet blir korrekt...
Men det er altså disse, de som kommer i historiebøkene og utgjør de store utviklingsvendepunktene, som ofte er de sinte.
Jeg er en av de andre, som lever i det utviklede..

Jeg har vært sint, og er innimellom sint. Mest på det urettferdige. Ikke det SV-urettferdige som sier at det er urettferdig at alle ikke har like mye, men på det virkelige urettferdige; det at de som jobber mye blir fratatt det de har jobbet inn, for å subsidiere alle dem som ikke gidder.
Men jeg blir lei av alle dem som ikke skjønner at dersom man fortsetter å flå alle som jobber, så slutter vi med det.
Og jeg blir trist av hver nye regel som fratar meg evnen til å tenke og å gjøre det som faller meg naturlig...

Og så blir jeg så sint at jeg blir uvel, på dem som tar seg til rette med psykisk og fysisk vold.