|
Jeg kjørte forbi en privat lyktestolpe i
dag, innsurret i en villvind som hadde fått holde på å surre i
kontrollerte former i en årrekke.
Jeg ble overveldet av en blanding av tristhet og stress. Bildet representerte
det etablerte. Overetablerte? Eller kanskje bare det mange mennesker
higer etter, og ofte bruker mange frustrerte år av livene sine på å
skaffe seg.
Jeg tror kanskje det er for å finne den trygge klumpen nede i maven...
Ikke fordi det er kult å klippe i stykker en villvind...
Det var en del av stresset.
Litt av det triste var det
overkontrollerte. Villvinden fikk ikke elske med lyktestolpen slik den
er laget til å kunne. Den var anstendiggjort til det adressatene anså
for å ligge innenfor noen av de etablerte uskrevne reglene for
"trimmet".
Jeg lurer alltid på hvordan folk som bor i hus med gjenstander på
utsiden har det inne i seg selv, inne i husene sine lar de jo folk se i
blant.
Har de det bra?
Og så så jeg en ung mamma i dag. En som
trillet barnevogn. Og så tenkte jeg på hvor snedig det hele er laget;
dette at vi virkelig ønsker å forplante oss. - At vi higer etter å
bli mammaer. Og så kom den tunge følelsen av mening med livet som
suggererer noe i hjernen ved å bli det.
Vi ser ikke hvordan det stopper oss. Og ser vi det, så synes vi at det
er verdt det. Oftest.
|
Barn
utenfor ekteskapet
Skilsmissetanker
Uten
utdannelse - uten mål?
Kjærlighet
og sånn
Hva
skal man få ut av livet?
Voksen
med rynker og sånn
Hårhygiene
En
tanke om gamle damer & unge menn
Observasjoner
Verdier
Frustrert
kjerring
Kan man sette spørsmålstegn ved hvor
lykkelig man er gjennom alle årene med barn? Er det etisk forsvarlig...
overfor barna? - eller overfor hodene som har etablert forståelsen for
hvordan det bør og skal og må føles for at man kan få føle seg verdig
som mamma, som en god mamma, - og ikke en superegoist uten følelser?
Er det ikke å føle å ikke være lykkelig hele tiden?
|