100 TANKER... 

Hårhygiene

Barn utenfor ekteskapet

Skilsmissetanker

Uten utdannelse - uten mål?

Kjærlighet og sånn

Hva skal man få ut av livet?

Voksen med rynker og sånn

Hårhygiene

Prevensjon?

En tanke om gamle damer & unge menn

Observasjoner

Tankespinn

Verdier

Frustrert kjerring

Og så har vi torturmetoden. 
Uansett hvordan og med hvilke naturprodukter som benyttes, så er det vondt å rive hårene ut av kroppen. Sånn er det bare. 
Premien er fordelen ved uteblivelsen av piasawatendensen, uteblivelsen av den infernalske kløen og stimulering av hårveksten. 
Men den største premien er kanskje likevel at man må vente til hårene har grodd ut ganske mange millimeter før man får "tak nok i dem" til å rive dem ut på nytt... (Og selv om det er premie, så er man jo slettes ikke veldig sexy i hele den perioden...)

Men hvorfor er det så få som foreslår hårfjerningskrem?
Jeg snakket med en venninne om akkurat det for noen dager siden, - om hva jeg brukte. 
Jeg har testet høvel og tortur, og synes ingen av delene ga meg hva jeg ville ha. Og siden jeg ikke barberer leggene, men bruker en elektrisk hårnapper (som jeg absolutt ikke kan overføre bruken av til andre steder), så var det naturlig å bruke krem.

Krem er jo i og for seg bare en forlengelse av prosessen som skal til dersom man ønsker å farge stasen også, og for "ekte blondiner", redheads og gamle hvite kjerringer er jo krem noe som sannsynligvis er godt kjent allerede.
Og alt annet er unødvendig å skrive. 
Poenget er jo at det funker for oss som driver med slikt.. 

også...

Det er mye venninner ikke snakker om, og det er selvfølgelig mye venninner snakker om. Hva de snakker om, hvis de gjør det kommer innlysende an på en hel del.
Og hvor gode venninner man er sånn rent "områdemessig" er selvfølgelig med på å bestemme hvor intime man er med dem. Verbalt.

Og så eldes man. 

Det er ikke det at det å bli eldre er feil sånn helt i seg selv. Men det er selvfølgelig ikke alltid like hyggelig for det. Verken erfaringsmessig, utseendemessige eller målmessig.

Det hender at det er slik at man blir mer romslig, gir litt mer faen, og til og med kan føle at ting ikke er så viktig med årene. Og så kommer man plutselig inn på områder som ikke fungerer helt sånn, men nesten motsatt.
Jeg aner ikke hva som er best, eller om det er noe av det som er best. Jeg bare vet at det er litt sånn for mange. Begge veier.

Så kommer man altså helt uforvarende inn på hårhygiene. Kanskje ikke fordi det er sommer og bikinien skal være ekstra liten akkurat det året (for noen av venninnene mine har klart å komme til at de ikke skal bruke bikinier lenger!), heller ikke fordi mange av døtrene våre barberer og farger dotter som om de skulle hatt det som yrke, men fordi man har lest i et eller flere ukeblader at folk virkelig bryr seg om kvastene sine, har menn som bryr seg om dem, ønsker seg menn som bryr seg om dem, eller er på nettet og leser små epistler eller blogger som tar for seg disse hårene som gror og gror, og som tidvis ser ut til å være minst like hatet som vekkerklokken man har glemt å stenge av søndags morgen. 
For det er jo noen som har slike klokker...

Så! Hva gjøres? 
Joda... Noen barberer. Alt. 
Noen barberer litt. 
Noen har menn som tar jobben, og noen menn tar den bare. 
Og så har vi dem med egne "logoer". Til og med den høyt elskede serien Sex in the city tok opp den hansken, og presenterte to fremmede kvinner i en badstue med hver sin barberte lyndott. 
At de begge hadde sluppet til samme mannen, er vel unødvendig å legge til. 

Men barbering? Er det egentlig greia? 
Hvor lenge er man egentlig nybarbert liksom? Jeg mener, før man opplever piasawakostens tidlige stadie sammen med en infernalsk kløe? 

Så det feminine med glattpolert varer bare altså så lenge man setter av hjernen og konsentrerer seg hundre prosent for å unngå å opptre som en ballekløer. 
For dét har jo aldri vært feminint.