kvinnen.com

Hurra! jeg er kvinne!

100 tanker

Hurra for tankene!

Tankespinn

Frustrert kjerring

Hva skal til for at et forhold skal vare?

Skilsmissetanker

Når er det på tide å gå?

Barn utenfor ekteskapet

40 år - og jeg har aldri hatt det bedre

Hva skal man få ut av livet?

 

Dikt

Erfaring

Observasjoner

 

Om å være

Takknemlig

 

Voksen med rynker og sånt

Uten utdannelse - uten mål?

 

Kjærlighet og sånn

Snart 43...

Ny epoke

Snart 45 !

En hyllest til mannen

 

Hotlist - linker

Hotlist - kvinnesider!

Kurs for kvinner?

 

Overtro

 

Min side :)

Hva lever jeg av?

Jeg er en egoist

Eksponering

Hårhygiene

Ta meg bort

Slutte å røyke?

Askeladden

 

kvinnen.com hotlist |  hotlist2 100 tanker |  Om å være  

personlig  gjestebok/guestbook   


26.04.2001

 Meningers mot fra en idiot | Visste du... ?  

Last updated: 22.09.2009

English version

  Thou shall not weigh more than thy refrigerator

 

 

Hurra for tankene?

 

Her sitter jeg og tenker misunnelsesverdig på dem som står opp klokken syv, spiser frokosten sin, drar på jobb, kommer hjem og spiser middag, leser avisen og kanskje ser en film på TV, før de legger seg igjen, og er fornøyd med det.

De kalles A4, har sine gjennomsnittlige 2 barn, kjører noe som minner om Volvo, har Golden Retriever eller marsvin, og har ervervet seg rekkehus i forstaden. Og det er da helt greit?

Hvor enkelt hadde ikke livet vært om høydepunktet i helgen var grilling på terrassen med naboen, eller familiemiddag, vasking av bilen og en tur, og sommer'n var vellykket etter 3 uker i en campingvogn?
Og hvor enkelt hadde det ikke vært om jeg hadde vært fornøyd med en hverdag som startet 7 og sluttet 23, men som var fullstendig blottet for noe av det som jeg kaller "et liv"?

Og så sitter jeg her, og lurer på hvordan sånne liv kan være. Hvor mange timer har de for seg selv i hverdagene, når sengen lokker dem til seg kl 23.00, og det meste dreier seg om jobb.. og kanskje til og med fasade? Hvor mange timer kan de bruke til det de liker, det som gir livet deres mening dypt inne i dem, og som gjør at de føler at det er en grunn til at de er her?

Som en venn av meg sa, - det er først når disse A4-livene går i oppløsning, og at disse menneskene begynner å tenke, at de får store problemer. Det er først når man kanskje til og med via den trygge jobben, reiser på en konferanse og ser at det er mulig å gjøre noe annet enn å se Dagsrevyen og Big Brother om kvelden, at det man har hjemme føles meningsløst. Ikke fordi de ikke er glad i, men fordi det ikke har en mening for dem lenger...
Og så drar man hjem og sier morna til alt det etablerte, fordi det plutselig ikke lenger føles som Alpha Omega, fordi livet må være noe mer, og river føttene under den andre, som ikke har vært på den samme konferansen, og ikke har skjønt at livet burde / kunne / skulle / er! mer...

En bekjent av meg lever av å hjelpe dem...

 

Men for meg, som aldri har følt at sengen er tiltrekkende klokken elleve, og som ikke lever for jobben min, men av den, og leter etter det som gjør livet godt, og finner det like ofte i hodet, som andre steder, - jeg misunner innimellom likevel dem som lever det livet som tilsynelatende virker så enkelt og harmløst. Et liv som uten særlig tankekraft kan leves godt, og fylles med Se og Hør, etablerte søndagsturer og fine blomsterbed i haven.
Disse menneskene virker oppriktig lykkelige, og A4-livet virker så mye mindre slitsomt! Forutsigbart pleier jo å være enkelt...?

Det er bare slik at dersom man faller i fellen - eller er født i den, - og ikke kan dette med å leve gjennom faste måltider og etablerte tider, ikke finner roen foran ukebladet, og ikke skjønner meningen med et liv som begynner og slutter klokken... så kommer man heller ikke dit. Man trenger å være oppe hele natten å bare høre musikk, eller tegne, eller skrive, eller drikke seg full eller elske. Man trenger å høre at fuglene våkner en vanlig onsdag, og gråte over tapte timer, og å le av SATS-sliterne. Og man velger det ikke, men man må.  Og det er ikke for å være annerledes, og det er ikke for å provosere, men for å føle at man er i live... Og det gjør vondt at andre lager matpakker og sitter ved frokostbordet, eller pakker seg sammen på tog eller i buss for å komme seg til sine faste dager, og å tenke på at det er mulig at det faktisk går an å være lykkelig med bare det.
Ja. Det å tenke det, det gjør vondt. .. For hva er det de har skjønt, eller hva er det jeg ikke har forstått? Og hva skal til for å forandre følelsene rundt livet, som gjør at latter ikke passer inn til annet enn i sosiale sammenhenger eller til komiserier på TV, satt til visse klokkeslett og visse rammer, og at man ser TV fra sofaen, spiser på kjøkkenet, vasker seg i dusjen, sover eller elsker bare i sengen, og ikke ringer folk etter kl. 22.00...?

Hvordan klarer de? 

Og hadde jeg ikke tenkt, så hadde jeg fortsatt å leve som jeg gjør, uten å bry meg om disse andre. Men det henger jo sammen. Det er fordi jeg tenker at jeg ikke kan la klokken bestemme detaljene. For det er detaljene som gjør de store forskjellene i livet... Og livet... det er da en tilstand som skal nytes...?