Her sitter jeg og tenker
misunnelsesverdig på dem som står opp klokken syv, spiser frokosten
sin, drar på jobb, kommer hjem og spiser middag, leser avisen og
kanskje ser en
film på TV, før de legger seg igjen, og er fornøyd med det.
De kalles A4, har sine
gjennomsnittlige 2 barn, kjører noe som minner om Volvo, har Golden Retriever
eller
marsvin, og har ervervet seg rekkehus i forstaden. Og det er da helt
greit?
Hvor enkelt hadde ikke livet vært om
høydepunktet i helgen var grilling på terrassen med naboen, eller
familiemiddag, vasking av bilen og en tur, og
sommer'n var vellykket etter 3 uker i en campingvogn?
Og hvor enkelt hadde det ikke vært om jeg hadde vært fornøyd
med en hverdag som startet 7 og sluttet 23, men som var fullstendig
blottet for noe av det som jeg kaller "et liv"?
Og så sitter jeg her, og lurer på
hvordan sånne liv kan være. Hvor mange timer har de for seg
selv i hverdagene, når sengen lokker dem til seg kl 23.00, og det meste
dreier seg om jobb.. og kanskje til og med fasade? Hvor mange timer kan
de bruke til det de liker, det som gir livet deres mening dypt
inne i dem, og som gjør at de føler at det er en grunn til
at de er her?
Som en venn av meg sa, - det er først
når disse A4-livene går i oppløsning, og at disse menneskene begynner
å tenke, at de får store
problemer. Det er først når man kanskje til og med via den trygge jobben, reiser
på en konferanse og ser at det er mulig å gjøre noe annet enn å se
Dagsrevyen og Big Brother om kvelden, at det man har hjemme føles
meningsløst. Ikke fordi de ikke er glad i, men fordi det ikke har en
mening for dem lenger...
Og så drar man hjem og sier morna til alt det etablerte,
fordi det plutselig ikke lenger føles som Alpha Omega, fordi livet må
være noe mer, og river føttene under
den andre, som ikke har vært på den samme konferansen, og ikke har
skjønt at livet burde / kunne / skulle / er! mer...
En
bekjent av meg lever av å hjelpe dem...
|
Men
for meg, som aldri har følt at sengen er tiltrekkende klokken elleve,
og som ikke lever for jobben min, men av den, og leter
etter det som gjør livet godt, og finner det like ofte i hodet, som
andre steder, - jeg misunner innimellom likevel dem som lever det livet
som tilsynelatende virker så enkelt og harmløst. Et liv som uten
særlig tankekraft kan leves godt, og fylles med Se og Hør, etablerte
søndagsturer og fine blomsterbed i haven.
Disse menneskene virker oppriktig lykkelige, og A4-livet virker
så mye mindre slitsomt! Forutsigbart pleier jo å være enkelt...?
Det er bare slik at dersom man faller i
fellen - eller er født i den, - og ikke kan dette med å leve gjennom
faste måltider og etablerte tider, ikke finner roen foran ukebladet, og
ikke skjønner meningen med et liv som begynner og slutter klokken...
så kommer man heller ikke dit. Man trenger å være oppe hele natten å
bare høre musikk, eller tegne, eller skrive, eller drikke seg full
eller elske. Man trenger å høre at fuglene våkner en vanlig onsdag,
og gråte over tapte timer, og å le av SATS-sliterne. Og man velger det ikke,
men man må. Og det er ikke for å være annerledes, og det er
ikke for å provosere, men for å føle at man er i live... Og det gjør
vondt at andre lager matpakker og sitter ved frokostbordet, eller pakker
seg sammen på tog eller i buss for å komme seg til sine faste dager, og
å tenke på at det er mulig at det faktisk går an å være
lykkelig med bare det.
Ja. Det å tenke det, det gjør vondt. .. For hva er det de har skjønt,
eller hva er det jeg ikke har forstått? Og hva skal til for å forandre
følelsene rundt livet, som gjør at latter ikke passer inn til
annet enn i sosiale sammenhenger eller til komiserier på TV, satt til
visse klokkeslett og visse rammer, og at man ser TV fra sofaen, spiser
på kjøkkenet, vasker seg i dusjen, sover eller elsker bare i sengen,
og ikke ringer folk etter kl. 22.00...?
Hvordan klarer de?
Og hadde jeg ikke tenkt, så hadde jeg
fortsatt å leve som jeg gjør, uten å bry meg om disse andre. Men det
henger jo sammen. Det er fordi jeg tenker at jeg ikke kan la klokken
bestemme detaljene. For det er detaljene som gjør de store forskjellene
i livet... Og livet... det er da en tilstand som skal nytes...?
|