|
Det er nok mange som anser
barn utenfor ekteskapet som det dummeste, laveste, mest uomtenksomme man kan utsette seg
og barnet for. De har ikke tenkt langt.Det er mange grunner til at man kan
ende opp som aleneforsørger. Det at man ikke gifter seg fordi man er
gravid, er - når man først har gjort denne "feilen" å bli
gravid, absolutt ikke feil nummer to!
For det første er det å gifte seg noe som i flere tiår har vært
langt utapå det å gå til sengs med en mann. (Jeg kan ikke snakke for
dem som går til sengs med samme kjønn.) Og, - selv om det finnes
prevensjonsmidler med lukter, smak og farger til en hver anledning, for et
hvert individs behov, nesten, så kan det skje at man bare ender opp
som et menneske, det vil si - glipper.
Enten sprakk kondomet, man
hadde diaré eller omgangssyke så p-pillen ikke var til å stole på,
pessaret satt feil, man hadde ikke med seg den sæddrepende kremen, man
hadde ikke med seg angrepillen på hytteturen, osv. Kanskje man til og
med ikke brukte prevensjon, og satset på at man ikke lå innenfor de 48
timene akkurat den måneden...
Vel, gravide det blir vi! (det er liksom meningen
at vi skal formere oss, tross alt!)
Og så sitter man der... Alternativene
for det videre livet man skal leve har krympet (eller økt, og det kommer
an på hvordan man ser det!)
Abort? En festlig sak for dem som putter alle
følelsene sine i en skuff, og klarer å la logikken råde. Enerådig
logikk. Finnes den egentlig, forresten?
Adopsjon? Et
alternativ for dem som bruker et år av livet sitt på å sette et barn
til verden, for så å gi det bort. Og glemme.
Det er vel bare de tøffeste som
klarer noe sånt? Eller...?
Etter min mening er de tøffeste
av oss dem som tar konsekvensen av
å være et menneske med hud og hår; de som aksepterer at de har et
embryo i livmoren, og er gitt muligheten til å ta tak i det som er ekte
og virkelig; starten på et svangerskap, starten på det som skal bli et
menneske.
Det koster en del å gjennomgå den
prosessen det er å oppdage et uønsket, eller om ikke annet et ikke
planlagt
svangerskap, til å finne ut
hvilken vei man skal gå videre. Og nesten uansett hvilken vei man
velger, så koster det også, hver vei på sin måte.
|
Barn utenfor
ekteskapet
Skilsmissetanker
Uten utdannelse - uten mål?
Kjærlighet og sånn
Hva skal man få ut av livet?
Voksen
med rynker og sånn
Hårhygiene
Prevensjon?
En
tanke om gamle damer & unge menn
Observasjoner
Tankespinn
Verdier
Kjerring
* * *
* * * * * * * * * * * * * * * * *
Personlig har jeg vært igjennom
prosessen et par ganger, og bestemt meg for forskjellige veier, avhengig
av hvor jeg var i livet. Og at
adopsjon ikke sto på lista, henger nok blant annet på at jeg selv er
adoptert.
Vel... Barn
utenfor eller innenfor ekteskap er en livsoppgave. Har man først blitt
foreldre, skal det mye til å fraskrive seg det å være det.
Og når man har kommet frem til at en tankeløs handling kan bli en
livsoppgave, så skal man ta hatten av for alle dem har gjort og gjør
det.
Og
som alle burde
vite, så er sex ikke nødvendigvis noe som hører ekteskapet til (en
ganske lykkelig utvikling for alle dem som faktisk ikke finner en å gifte seg
med). Og tidvis betyr den seksuelle akten så lite (dessverre), at den
ikke burde ha ha funnet sted. Men den frie vilje burde vi
sette så høyt, at vi passer oss for å dømme noen. Eller?
Barn
som lever utenfor
ekteskapet - enten født utenfor, eller havnet der pga en eller annen
form for skilsmisse eller kanskje til og med død, er barn som ofte trenger mer enn dem som vokser opp med to
foreldre under samme tak. Ikke la disse barna vokse opp med en far eller
mor som i tillegg må stå til rette overfor alle dem som har vært så
heldige at de fremdeles er to til å ta ansvaret sammen.
Barna våre er
for de fleste av oss det kjæreste vi har, og vi gjør alle så godt vi
kan ut fra de forutsetningene vi er gitt -
for
de som skal bli fremtidens
foreldre.
|